onsdag 25. mars 2015

Frå Sørneset og heim, dag 29 - 35

I starten går det trått nordover. Pulkvelt og white out. Også nordover da, det var då heilt feil? Det vart tatt lite bilete av desse første dagane på returen. Men kjensla var der. Seig materie. Heilt til verda opna seg, og me vandrar rundt i det finske flagget att.
 Rett nordom Hornsund dreier me vestover, me vil ha nye ruter og nye utsikter! Då me kjem innunder favna til Perlebandet lettar vêret, heldigvis. Ikkje berre fordi det er fint med sol, men det er lettare å sjå bresprekker òg. Me må på ein omtur for å unngå nokre store slike, men ender berre med å namngje omvegen Polarjentepasset, så me er nøgde. 
 
Ismøya i bakgrunnen, her startar Perlebandet, ei magisk tinderekke
Også kjent som lakrisbiletet. Ingen av dei andre veit at Randi nettopp gav Marie to lakrisbitar fordi ho var sliten. Dei andre to fekk berre èin kvar. Den magiske biten vert stolt portrettert i hemmelegheit i ein svart hanske i miden av biletet. Så veit dykk det Torunn og Åslaug!
Disco i teltet den siste laurdagen. Luene kjem av, men må fort på att.

Så var det den dagen me nesten skulle hugse best, gå ut med eit smell og slikt. Kort oppsummert var fjordisen fraværande på siste turdag, og tvinga oss inn mot brekanten. Der luska me rundt på overvatn og sprekker, snubla på binne med to ungar og krongla oss vidare. Ingen dramatikk anna enn intens spenning, for ein dag! 
Det er tre bjørnar rundt hjørnet, men me er foreløpig uvitande.
Binna i isen
Torunn fann vegen i labyrinten. Bjørnen først, nærkontakt med breen etterpå. Ligg det fleire her? 
Nærkontakt med havet på venstresida samstundes.
P.S. Videoen av bjørnemøtet finn du på facebook sida vår facebook.com/polarjenter

 Så set me opp siste leir. Kikkar på kvarandre og tenkjer kva no? Berre å vente. Innan kvelden er omme et me biff, brukar oppvarma vassklossettseter og ligg i ei seng. Er me klare for slikt?
Panikk i rekkene. Loki og Marie skodar mot det me trur kan vere scooterane som tek oss til Longyearbyen. Er det verkeleg over no? 
Hentepatruljen kom med gaver, då gjekk det betre
Me står i tunet utenfor blokka i Longyearbyen att, og Torunn går innomhus for å ringje hundeeigarane. Me stirrar på ho gjennom vindauga. Er du innandørs?!! Me gauler og ler og hakkar på glaset som frå ei anna verd. Etter fem minutt er alt ved det gamle, og innandørsvarme er atter ei sjølvsagt greie.

Kva er det beste med ein slik tur? Dei store naturopplevingane? Går me ut for å verdsetje å vere svoltne og slitne og jobbe for føden, eller for å verdsetje vatn rett frå krana når me er tilbake? Ikkje godt å seie, men me satte pris på det som var i alle fall. Takk for oss.

fredag 6. mars 2015

Sørneset. Dag 28

Tysdag 22.april 2014 hadde mange sin fyrste dag på jobb etter påskeferien. Me sto på sørspissen av Spitsbergen og jubla.

Då me vakna på Mathiasbreen, var det fleire tankar i hovudet. Dersom vêret såg lovande ut, hadde me lova oss sjølve å la leiren stå att oppe på Mathiasbreen, og suse ned til Sørneset med berre ryggsekken. Når morgonen røyner, er vêret slik midt i mellom. Hm. Å forlate telt og utstyr, som betyr livet, på ei svær fonn i white out og lett snødrev har ei psykisk høg spenningskurve. Er det for nære sjøisen? Bjørn? Vind? Vêr? GPS-batteri til returen? Me vel å våge oss.
Nansenkjensla. No skjer det.
Der nede ein stad er Sørneset og havet.
hoho, utan pulk, berre Helsport Snota!
Ned ei fin bretunge, og så nokre beinflate kilometer utover flya. Mot neset skal vi. I morena nedom breen, medan me speider etter bjørn, ser me noko anna: det blenkjer i havet. Så vart det brått litt rusk i augekrokar og froskar i halsen. Dette har me jobba for!


Når me endeleg er på ytste tuppen og ser ned på tangvasane og sjøfuglane, er det berre å le. Le, fordi sola finn vegen, og me vert sitjande i fire (4!) timar og berre skode sørover i ein lun levegg. "Nordkapp er nedi der", seier me. For 27 dagar sidan stod me vendt andre vegen, "Nordpolen er oppi der", sa me.



Så må gruppebilde takast, aprikosvodkaen sprettast i lommepokalen og hubba bubbaen blåsast opp. Hubba bubba trekt heilt frå Verlegenhuken. Den var utmerka kald og seig.


Heldigvis er ikkje dette slutten på turen. Hadde det kome snøscooterar hit og plukka oss med seg til Longyearbyen hadde me fått øyresus i heile kroppen. Takk og lov for nasjonalparkgrensene. Takk og lov for seks dagar til på tur.

Heimatt til teltet!
Oppatt, men på nye vegar likevel. Mot vest, mot Van Keulen fjorden!

P.S. videon av vodkafeiringa ligg på facebooksida vår :)

tirsdag 23. september 2014

Davisbreen - Sørneset. Dag 23 - 27

På toppen av Davispasset et me rett ut litt spekeskinke, ein kan ikkje anna enn å feire ei slik morgonøkt. Me luktar nærmeleg Sørneset der me står og riv av langfellene etter morgonmotbakken, den siste på ei stund. No er det flatere tider i møte! Om 4 dagar er vi der.
 
Berre litt til, Randi! Kald nase då berre. 
Fellene av, flatt og glatt! 
Flatbreen er flat viser det seg. Ein lang strek teikner seg bak pulkane våre, og etterkvart bak pulkane til lag Andersen. Så byter me på å brøyte den lange flate breen.

Den folkerike Flatbreen og brøytetoget
Saltvatnet i Hornsund og i Hambergbukta ligg og kikar på kvarandre på kvar si side av breen som held Spitsbergen saman i sør. Kvar dag et dei seg stille inn i Hambergbreen/Hornbreen frå kvar sin kant. Me som kjem tuslande inn i desse eroderande formasjonane, kan berre å snike oss over der breen er på sitt breiaste, vekk frå dei loddrette, oppsprukne kantane med sjøskvulp på. Me kjem i desse traktene utpå ettermiddagen og må ta eit val: Leir no eller om tre timar når me har forsert området? Så vart det om tre timar. Det er berre å tvære ut siste krefter, lunte og gå. Siste timen går me side om side med Andersen og følge. Det er moro med nye samtalar!

Kveldsøkt på isen

Laurdag: Kviledag igjen (gjer me anna? neidå, det er berre nr.2) og påskeaften! Andersen sine soldatar kastar sjokolade etter oss att og påska er vel ikkje så aller verst i år heller.

Ein klem frå Randi si syster Anna heng på teltduken. God påske!
Sykorabreen sit godt i minnet. Den såg så flat og snill ut. Men flatt lys, tunge kvilebein og nokre snikhøgdekotar gjer at den er så seig så seig. Det flate lyset held seg resten av denne dagen, Me snublar over ein smeltevasskanal under Einsamnuten, rauser ned Mariepasset og går nesten i ei ny kantfelle ved Fredfonna. Opp endå eit pass og nedover Austjøkulen i eit fuktig snøkav. For ein dag! Den er tvert slutt ved rette klokkeslettet, men me er nøgd med distansa. Ved leirslaging dreg vinden til, og brått styrtrullar ein arctic bedding med sovepose, liggeunderlag og verneverdig dopapir inni bortover breen i eit saftig vindkast. Hallo der! Den vert fanga slik ein ville tatt ein sprelsk krokodille. Nok no.

Ein kvit kvit dag
Eit pass her og eit der
                              Ikkje det første passet den dagen, men heldigvis det siste.                              
Lunefulle Spitsbergen
Morgonen byr på andre bakverk. Det viser seg skjemmeleg fint ved Isbukta, der soveposen fekk seg ein luftetur kvelden før. Her ligg Haitanna og Kronglebreen, ein kan berre tenkje seg formasjonane! Det indre auget knipsar vilt, og ein håpar berre at bileta fortsatt festar seg. At ein ikkje har vorte blasert på dei siste 3-4 vekene. "La meg hugse dette!", står det i dagboka. Gjer heldigvis det.

Haitanna
Så baksar været seg til igjen over Sørkappfonna. Vêret i sør er lunefullt. Me legg oss ende ned ved dagslutt og håpar på det beste.

Ikkje alle lunsjpausar var like lange.

Og ved gud, dagen etter byr på havutsikt. Det er havet i sør.

Havet.


Det å nå eit delmål som Sørneset er av slik ein storleik, at det må kome i neste innlegg. FOR ei oppleving.
P.S. Hugs at du fortsatt kan trykke på bileta og få dei i stort format :)

mandag 15. september 2014

Kvalvågen - Davisbreen. Dag 20 - 23


I Kvalvågen kjenner Åslaug eit trykk i kneet, er det no det skjer? Risikoanalysa for ein slik tur er eviglang. At ingen av dei mange scenario me er førebudd på skal inntreffe og endre planane våre, kjennes tilsvarande oddsa for eit korthus i kuling. Gleda over at denne gjekk over fort var stor. Mot sør med oss!

Åslaug er ikkje den som ynkar seg! Aldri ei negativ note frå denne kanten.
Frå Kvalvågen går me rett inn i passet mellom Nubben og Nudden. Det ser stygt og bratt ut, men jaggu går det bra. Andersen frå Spitra legg eit spor me nyttar oss av, og etter ei laaaang og tung forsering står me på toppen og skodar utover. Hurra! Det er første gong det går an å sjå langt sørover og tenkje: der nede blant fjella ein stad...

Det er nok berre å akspetere at brattleik sjelden viser att i bileta.
Randi ligg bak med tungpulken og eine bikkja opp bakken

Etter ei lang finværsperiode rynkar me litt på nasen når me vaknar til snødrev på Krøkjebreen, men det er ikkje verre heller. Me legg difor i veg som rutinene tilseier. Inni snøkavet finn me leiren til dei andre, som har bestemt seg for å vente han av. Me prøvar eit stykke likevel (har då vore med på verre der nord), men finn ut at det bølgete landskapet, motvinden, snødrevet og brøytinga set framdrifta i minus. Me legg oss ned slik fjellvettreglene tilseier og får ein salig lunsjblund på auga, før sola atter skin. Så vart draumen om å vandre i berre BHen endeleg oppfylt! Flettene løysast opp, og kråkereira på hovuda våre flaksar fritt.

Framdriften uteblir, opp med teltet!

To timar seinare.. Dag 22, flettene er ute for fyrste gong

Så er den her! Den store Davisdagen, den me har tenkt aller mest på av alle dagsetappane. Korleis vil stoda være 10 timar frå no? Vil me måtte snu? Møte bjørn? Stå i botn av ein smeltevasskanal og dra pulkane opp med taljesystem? Me startar med å ta oss ned Isbroddpasset medan vinden sender snøføyka rundt øyrene våre. For første gong vurderar me selane på og breutstyret lett tilgjengeleg. Me har ikkje god sikt over kanten, og ser antydning til forseinkingar i snødekket. Det viser seg derimot heilt uproblematisk å leggje seg litt sørover, og me får segle fint nedover mot Skimebreen. Utsynet mot havet og den vanvittige snøtransporten er vilt.

Ned Skimebreen, me rundar neset i enden.
Godt med snødrev i lufts
Morener er uoversiktlige småknauslandskap med mykje baksing. At dagens morene er ved sjøkanten kan også tyde isbjørn rundt neste sving. Så viser den seg lett å forsere, og ein liten hurralunsj må til. Så langt er det bra! Så var det nå denne smeltevasskanalen me skal over, og dette passet me skal opp.. spenninga er fortsatt tilstades i aller høgste grad.

Godis er god lunsj!
Me er ved godt mot halvvegs i ein spanande dag
Davisbreen midt i mot.
Smeltevasskanalen er borte! Forsåvidt skjønar me det, vinden tek godt her på øya, den har rett og slett blese att. På andre sida av Davisen slår me leir, dagen lakkar og lir og vinden er sterk nok til at me ikkje har lyst opp eit ukjend brepass. Me er alle fire om å sette opp eitt telt om gongen, og det er nesten så det vil ise seg til heilt inne på augelinsene. Men telta står godt i vinden, så me får ei god natts søvn likevel.

Nok ein runde med god føyk
 Dette berykta passet som ser tullete bratt ut på kartet, viste seg å være ganske så greitt med litt muskelbruk og god sikt dagen etter. Ei fin og spanande rute dette! Det største cruxet er gjennomprøvd og overstått, Sørneset neste!

På toppen av passet! No er det raka vegen

Hugs å trykke på bileta er du grei! Me tek oss best i storformatet

mandag 8. september 2014

Fulmardalen - Kvalvågen. Dag 15 - 19

Orkar ikkje lengre stå i mot når Loki skal ha pauserulla si. På tide med kvile! 
Kviledag var godt! Me sov til kl 13, døsa heile dagen, og åt ein fantastisk middag frå Ingeborg, med nydeleg snickerskake til dessert. Dagen gjekk alt for fort. Brått var det kveld, og pakking av pulkar med mykje nytt å organisere.

Du deilige kviledag! 
Men etter depot: tyngre pulk, mindre drahjelp i front
På veg ut mot Aghardbukta møter me to frå Polarinstituttet på skuter, og får høyre om ein hissig isbjørn som nett har teke eit telt i Aghard. Her nærmar me oss Aghard på ski, og sikta vert gradvis dårlegare....hm. Heldigvis skal me ikkje heilt ut til strandkanten, men snik oss oppatt mot Passbreen som er vegen vår over til Kjellstrømdalen. Rifla er på ryggen, me traskar jamt og trutt gjennom morenene og over deltaet. Ingen sint bjørn i sikte, heldigvis. Leir oppe på Passbreen, der me krangla litt med elveleiet og morenene før me fann ein fin veg opp på breen. Sikt er flott - tåke er trått.

Rifle og sjokolade, me er klare for bjørn
Vegen til Kjellstrømdalen går gjennom Søre Bellsundpasset. Der kjem me over leirrestar og skispor. Kven er det som vandrar på vår veg? Nede i Kjellstrømdalen ligg ei hytte velta over på sida. Like greit at døra er gøymt, me har ikkje vore innomhus så langt, og har ikkje behov for det enda. Kjellstrømdalen er lang og flat, og byr på sol og godt føre. Frå campen ser me gruvesamfunet Svea.

Det var ikkje oss!

Kjellstrømdalen
Neste dag kryssar me Braganzavågen og svingar inn Rindersbukta. Den er også lang og flat. Lysta på å krysse innlandsisen på Grønland forsvinn. Me likar fjella, bakkane, dei flate strekkene. Den vanvittige variasjonen i terrenget på Spitsbergen gjer kvar dag spanande. I dag har me oppdaga dei som vandra i vår veg. Det ligg ei gruppe nokre timar framfor oss. I kveld slår me leir berre nokre 100 meter frå kvarandre på Paulabreen, men ein liten bakketopp gjer at me korkje ser eller høyrer kvarandre. Morgonen etter får me omsider helse på. Det er ei gruppe frå Spitsbergen Travel, som gjekk frå Rabotbreen og nord til Polheim i fjor vinter, og går frå Rabotbreen og sørover i år. Guiden deira er Mr. S. Andersen, Marie sin tidlegare lærar på Arctic Nature Guide, og Torunn kjenner han frå Bregruppa. Det vert mange hyggelege møte med denne gruppa. Grunna tungt føre brøytar me tilfeldigvis vekselsvis. Ofte får me sjokolade. Nokre gonger fekk me til og med spekeskinke, brunost, kjeks og Anton Berg nougat. Gleda over å ikkje gå unsupported aukar!

Sjokoladetilskudd! Ein av mange i rekka. Takk :D
På toppen av Paulabreen gir soldagen avkasting i ei heidundrande fin utsikt. Framfor oss ligg ein nedoverbakke (!), ein brekollaps, brekanten ut i Kvalvågen og sjølvsagt dei evinnelege snødekka fjell og brear. Me er inne i den tredje veka med fjell og atter fjell, snø og ski kvar dag, og det byrjar å sige inn kva me er så heldige å få drive på med. For eit vanvittig glupt innfall det var å sette av tid og pengar til nettopp dette. Mange har lura på både vett og forstand når me planlegg telttur i isbjørnland, men her fins ikkje tvil om at dette er plassen å vere. Me kan gjenta i det uendelege; for ei øy!

Oppover Paulabreen
Oppe, og det går nedover! Mot Kvalvågen og sola
Lunsj ved kollapsen i bunn. Og fotografen er ikkje oss sjølve! Triveleg med selskap i løypene
Ikkje minst er me no over på Austkysten, og snart i gang med den spanande delen av ruta. No går det fort sørover, men vil me verte hindra av bratte pass, bresprekker, smeltevasskanalar eller bjørn framover? På dette tidspunktet var me mektig spente på fortsettinga.

P.S. Hugs at du kan trykke på bileta og få bileteserien i stort format :).